Turglede

Så bra føler man seg når man har besteget Ecuadors nest høyeste fjell :-)

Cotopaxi er en aktiv vulkan i Ecuador og er landets nest høyeste fjell. Fra rommet vårt i Quito hadde vi god utsikt til fjellet som ligger ca 75 km fra byen. Cotopaxi har en av verdens få isbreer som ligger ved ekvator, som starter ved rundt 5000 meter over havet. Det siste virkelig store utbruddet var i 1904.

Vi hadde bestemt oss allerede før vi dro til Ecuador at vi ville klatre dette fjellet. Under oppholdet vårt i Quito bodde vi på ca 3200 meters høyde og mente dette ville gjøre grunnakklimatiseringen perfekt. I tillegg klatret vi Ilianiza på 5126 moh to dager før Cotopaxi. Vi mente derfor vi ville være godt forberet til å denne turen.

Etter å ha møtt guiden vår og fått utlevert tau, isøks, stegjern og alt annet vi trengte for turen, satte vi oss i bilene og kjørte inn i Cotopaxi nasjonalpark og opp til parkeringsplassen ved foten av fjellet. Så var det en liten men overraskende hard gåtur fra parkeringsplassen opp til redningshytten. Turen var ikke mer enn ca 200 høydemeter, men i løs lavasand og med 10 liter drikke, mat og utstyr på ryggen, ble det likevel en brå start for oss. Vi kom oss opp på ca 45 minutter og fikk innlosjert oss på den spartanske, men helt greie hytten. Her er det køyeseng med tynn madrass og plass til mange mennesker. Vi fikk i oss litt mat og gikk til sengs kl 1900. Det ble ikke mye søvn på oss, men kl 0030 var vi klar for avmarsj i mørket. Den første timen+ gikk turen på den samme løse og tunge sanden. Tempoet var svært rolig. Vel fremme ved brekanten var det på med seletøy og stegjern og inn i tauet. Nå ble det også brattere, men likevel lettere å gå. Turen fra brekant og til toppen er egentlig bare en lang oppoverbakke som traverseres frem og tilbake. Helningen varierer melllom 30 og i overkant av 40°. Noen partier var enda brattere og det var kun mulig å plassere en fot foran den andre. Breen var veldig isete på natten. Vi mistet en vannflaske ned på isen og den skjøt fart nedover og ble borte på et sekund. De bratteste og smaleste partiene var litt småskummel i bekmørket. På vei ned igjen i lyset fikk vi også se at man falt laaaangt om man først falt. Vi brukte selvsagt tau som sikring, så vi følte oss helt trygg selv når vi skled. Ca kl 0700 så vi endelig toppen. Vi var sliten, jeg hadde noen småbrekninger og vi hadde fått en litt lei hoste, men var ellers i fin form. Det blåste ganske så friskt og temperaturen lå på -10,15 grader, så kulden gjorde at vi ikke ble der lenger enn ca 20 minutter. Turen ned igjen gikk uten problemer og vi var nede ved redningshytten igjen etter ca 3 timer. Også på denne turen fikk vi litt vondt i hodet pga rask nedstigning. Så var det bare å få kontroll på alt utstyr og pakke storsekken og ta fatt på siste rest av turen ned til parkeringsplassen.

Akkimatiseringen vår var perfekt! Vi fikk så og si ingen problemer med høyden. Vi spiste og drakk mye hele veien opp til toppen. Med andre ord alt det jeg ikke gjorde på Elbrus gjorde vi nå, og da ble resultatet et helt annet. Eventyrfølelsen med å reise dypt inn i Kaukasus i Russland og toppe Elbrus, er nok større enn å toppe Cotopaxi som kun ligger 75 km fra millionbyen Quito. Cotopaxi er likevel et hakk opp i forhold til Elbrus. Cotopaxi er mer fysisk krevende (brattere og mer is og løs sand) og krever at du har et noen lunde klart hode all den tid du hopper over bresprekker i ny og ne.

Økonomisk sett er de to turene ca like dyre. I Ecuador er guider og utstyr billig. Det samme er overnatting. Men å fly til Sør Amerika er dyrt så det du sparer inn på guide, overnatting etc må du betale i reise. Totalt sett for 2 topper, 3 overnattinger med mat på en flott hasienda, alt utstyr (om du ikke ønsker å ta med noe selv) og guide, betalte vi ca 1800 kr hver. Det er veldig billig! Vi vil anbefale Gulliver Expeditions som har kontor i Quito om du skal reise. Du finner de også på facebook og på nett. De var profesjonell og hadde dyktige guider (som snakker engelsk, noe som absolutt ikke er en selvfølge i Ecuador).

Utstyret til Gulliver var så som så. Sikkerhetsutstyret (stegjern, tau, seletøy og isøks) var tipp topp, men klær og sko var heller dårlig. Om du vuderer å reise så ta i hvertfall med deg egne sko. Vi hadde egen skallbekledning, dunjakke og sko. Wenche lånte sko selv om de hun har er bra fordi hun ville ha plass til mer sokker. Det funket helt greit, men om snøen hadde vært våt, ville nok situasjonen vært en helt annen...

Om du noen gang befinner deg i Sør Amerika MÅ du ta turen opp i Andesfjellene. Fjellene er utrolig flotte, menneskene hyggelige og du får høye fjell til svært lave priser.

OBS: Ecuador ligger på ekvator og solen her er mye sterkere enn noe andre steder på jorden. Bruk derfor høy solfaktor 70+. Dette selger de masse av i landet.

Total ant meter stigning: ca 1500 meter ( 300 meter opp til redningshytten. 1200 meter på toppstøtet).

Timer opp: ca 6,5

Timer ned: ca 3

Her er noen bilder fra Cotopaxi:

Cotopaxi. Fra brekanten og opp til toppen er det ca 1200 høydemeter.

Viktig erfaring fra Elbrus. Spis det du vet du liker, ikke det som du tror du trenger. Dette er hva vi hadde med oss og trykket i oss i løpet av ett døgn.

Ved redningshytten kvelden før toppstøtet.

Utsikt ned mot parkeringsplassen noen hundre meter lenger nede fra redningshytten. Svært løs sand å gå i det første partiet.

Flotte isformasjoner på breen.

Wenche i fint driv.

Toppen!

Guiden vår. En dyktig fjellfant som dagen etter denne toppen skulle på ny tur til Chimbarazo som er over 6300 moh.

Krateret på toppen. Det var desverre tåke på toppen så utsikten var noe begrenset.

Ingen over oss, ingen ved siden av oss...i hvertfall som vi kunne se :-)

Neste nede igjen. Sanden jeg står på er svært løs og tung å gå i når man går oppover.

Og så kom solen og vi kunne sole oss litt også på vei ned.

Hasiendaen vi bodde på når vi ikke lå i redningshytten. Ikke verst overnattingssted dette her :-)

Når vi først var i Ecuador kunne vi ikke la være å gå på fjelltur! Dette landet ligger midt i Andeskjeden og har mange 5-6000 meters topper. Vi hadde bestemt oss før avreise fra Norge at vi klatre opp Cotopaxi. Som et ledd i akklimatiseringen til denne turen, klatret vi to dager før Ilianiza Sud på 5126 moh.

Ilianiza består av en nord og en sørtopp. Nordtoppen er værutsatt og har alltid snø på toppen. Den er klatreteknisk vanskelig og krever mye erfaring. Sørtoppen ligger i le for vær og vind av nordtoppen, er lettere og kan nås til fots med litt klatring/ klyving de siste noen og hundre høydemetrene.

Det ble litt mer klyving enn vi hadde sett for oss, og vi var glad vi hadde hjelm pga all småsteinen som raste nedover over hodene på oss. Vi ville kanskje også foretrukket tau enkelte partier, men dette hadde ikke guiden med seg.

En flott tur ble det i perfekt vær!

Turen startet med en kjøretur fra fjellhasiendaen vi bodde på, på ca 3700 moh. Etter en serdeles humpete tur parkerte vi på ca 4300 moh. Herfra var det lett stigning på grussti opp mot redningshytten på 4700 moh. Selvom stigningen var lett, merket vi fort at vi nå var høyere oppe enn vi hadde vært tidligere på turen. Tempoet var derfor rolig og greit. Vel fremme på redningshytten fikk vi i oss litt mat og drikke og tok på oss hjelm og mer klær og tok fatt på den virkelige "fjelldelen" av turen. Nå var det slutt på stig og over på skarpt og hardt berg. Vi gikk langs ryggen og fikk oss litt luftig klatring/ klyving de siste par hundre metrene opp mot toppen. Selve toppen er liten og full av stein og har kun plass til 4-5 personer.

Turen ned gikk fort i det vi "surfet" ned på et bratt sandtak. Vi fikk litt lett hodepine etter hjemkost til hasiendaen pga rask nedstigning, men merket ellers lite til høyden. Alt i alt en flott tur og en kjempestart på vårt egentlige mål, Cotopaxi.

Total ant meter stigning: ca 800 meter.

Tid opp: ca 4 timer

Tid ned: ca 1,5 time.

Her er noen bilder fra dagen:

Ilianiza norte og sur (nord og sør). Toppen til venstre er snødekt stort sett hele året og er en klatreteknisk mye vanskligere rute enn sør. Sørtoppen ligger godt skjermet av nordtoppen og har sjelden snø og et mye mer behagelig klima.

 
På vei opp med bil til foten av fjellet. Dagens mål til venstre i bildet.

Litt usikker på om det var en vei eller et bekkefar vi kjørte opp.

Grussti første stykket. Relativt lett oppoverbakke opp mot redningshytten.

Guiden vår benyttet pausene godt. Alle fjell i Ecuador over en viss høyde krever guider.

Har det ikke så verst vi heller.




Redningshytten på 4700 moh. Betjent av en person som går de ca 400-500 høydemetrene hver dag. Her kunne vi kjøpe litt kjeks, kokate og selvsagt øl :-)

Skal visst nok hjelpe mot høyden :-)

Into thin air.... Klar for klatre-klyving.

De siste 4-500 høydemetrene gikk på relativt skarpt berg.

Toppen! De siste ca 200 høydemetrene var det for det meste klyving opp mot toppen. Fikk desverre ikke bilder av dette partiet, men den kan nok oppleves noe luftig for enkelte. Litt småskummel med småstein som løsnet og fallt nedover også, så vi klatret i puljer for å unngå å bli truffet av stein.

Wenche var godt fornøyd med å nå toppen tross høydeskrekk og litt mer klatring enn vi hadde sett for oss.

Ruten vi gikk fulgte for det meste ryggen oppover. På slutten krysset vi bak knausen du ser til venstre i bildet og klatret opp på baksiden av denne og toppen vi sitter på.

Flott og uhindret utsikt fra toppen!

Blir ikke feil med en goooood frokost dagen etter litt god høydeaktivitet!

Vi hadde egentlig ikke tenkt oss på flere fjellturer under oppholdet vårt her i Ecuador. Men når vi ble spurt av noen medstudenter om vi ville være med fordi vi hadde erfaring fra høye fjell, var vi likevel ikke sen å be. Om det var smigeren over å være med som fjellvandte "guider", eller noe annet som gjorde at vi ble med skal være usagt, men lørdag formiddag dro vi altså opp til det 4750 meter høye fjellet, Pichincha. Fjellet ligger like i utkanten av Quito og er lett tilgjengelig. Fra byen tar man en gondolbane opp til ca 4000 moh og går derfra. Det meste av turen er lettgått på fine stier. Fra gondolbanen går man nærmest på en grusvei det første stykket. Etter hvert går veien over til fin sti. Stiene er ikke merket spesielt godt sånn som i Norge, men likevel skal det mye til for å gå feil. Det siste partiet er bratt og nokså ulent (som de fleste andre fjell i Ecuador virker det som). Det er også partier med løs sand som kan være tung å gå i. Helt mot toppen er det klyving på berg de siste meterene før man står på toppen. Vi hadde en flott tur i vekslende vær med sol og tåke om hverandre. Vi merket heller ikke noe til høyden og hadde seg fin lørdagstur uten videre slit for en gangs skyld. Tror nok vi  fortsatt var veldig godt akklimatisert etter Cotopaxi.

Her er noen bilder:

Utsikt fra gondolstasjonen mot toppen 750 meter lenger oppe.

Og utsikten nedover mot byen. Minner litt om Ulriken i Bergen, bare sånn ca 4000 meter høyere oppe :-)

Gjengen klar for avmarsj. De tre til høyre i bildet var medstudenter av oss på spanskskolen.

Fin sti stort sett hele veien.

Enkelte partier med løs sand og lett klyving på slutten.

Toppen! Ble mye tåke der :-)

Min bedre halvdel og jeg på vei ned igjen.

Wenche og jeg reiser 3 mnd til Ecuador! Vi har laget egen blogg for turen. Toppturbeskrivelsene vil komme her når vi er hjemme igjen.

www.wencheogdaniel.blogg.no

Hentet fra vinjerock.no:
4. og 5. august 2006 vart eit lite stykke kulturhistorie skrive i Jotunheimen. Då såg nemleg Vinjerock dagens lys for fyrste gong, eit lite halvår etter at ideen fyrst dukka opp ein sein vinterkveld. I 2010 blir festivalen arrangert for 5. gong.
Vinjerock går over 3 dagar i juli/august kvart år. Ved sidan av talrike konsertar, får festivalgjengarane moglegheit til å boltre seg i fjellheimen, med alt frå guida toppturar til sandvolleyball på Jotunheimen Beach. Festivalen har ved sidan av dette stort fokus på maten, som er prega av gode lokale råvarer og snille prisar.

Vi var 11 venner som alle hadde kjøpt billetter til årets høydare, Vinjerock i Jotunheimen. Forventningene var store og vi ble ikke skuffet!
Helt utrolig genialt å ha en festival høyt til fjells med så mange glade fjellfanter! Noen stakk av gårde på toppturer, mens andre slappet mer av i campen. Jeg fikk med meg klatring, rappellering og multisportkonkurransen, i tillegg til konsertene selvsagt. Raga rockers og Skambankt som personlige høydepunkter.
Under følger noen bilder fra opplevelsen:





Rigging av lavvo i campen.


Kristoffer.


Linn, Glenn og Mariann nyter solen i campen.


Campen.


Festivalområdet.


Wenche på vei i rappellen.




Og opp igjen i en ny vegg.




Skrekkblandet fryd :-)





Wilhelm, meg og Kristoffer på restitusjonstur.....


Team Ingrid og Daniel klar for multisportkonkurranse! 3 timer, 30 poster, løp alt du orker og samle mest mulig poeng. Tror vi rakk innom ca halvparten av postene.


Ingrid viser stor balansekunst over stokken...før hun gikk i elven.


Jeg var ikke like kjekk i stilen...


...og havner etterhvert i elven jeg også.


Og den var kald!!!


Godt fornøyd i mål.

Preikestolen er et kjent turistmål i Ryfylke-regionen i Rogaland. Platået er tilnærmet flatt, ca. 25 × 25 m og rager 604 moh. Det er god utsikt over Lysefjorden og heiene rundt fra platået.

Det var trolig en frostsprengning for 10 000 år siden som gjorde det slik at Preikestolen ble dannet. Kanten av isbreen lå da like ovenfor fjellet. Preikestolen har en flere meters dyp sprekk tvers over platået som trolig også er et resultat av frostsprengninger. Geologer har konkludert med at Preikestolen er trygg selv om mange ugrunnet tror at fjellplatået vil dette ned når de ser sprekken.

Normal gangtid tur/retur P-plass ved Preikestolen fjellstue på sti (uegnet for rullestol/barnevogn) er 1-2 timer hver vei. Vi brukte 1 time og 5 minutter i bra tempo. Turen fra Preikestolen Fjellstue er 3,8 km med en høydeforskjell på 330 meter. Stien er utbedret med blant annet gamle jernbanesviller over en myr, men det anbefales å bruke godt fottøy. Det er et par relativt bratte stigninger i steinur, men det er ikke noe problem å gå i for folk flest. Det er ikke anbefalt å gå turen vinterstid med snø og isføre. Beste sesong er april til oktober. Minst folk er det tidlig og seint i sesongen. Parkering med avgift ved startpunkt.

Fra Stavanger sentrum tar du fergen til Tau, ca 40 minutter. Deretter kjører man i ca 15 minutter innover Lysefjorden. Ta så til venstre og kjør i ca 5 minutter opp til Preikestolen fjellstue. Det er godt skiltet hele veien fra fergekaien.

Wenche og jeg var på besøk hos Gro i Stavanger og tenkte vi ville benytte anledningen til å gå opp til Preikestolen. Været var bra for tur, overskyet og ca 15 grader. Under følger noen bilder fra turen vår.